Skrevet av: Ole-Petter Faarlund
De siste månedene har gravejournalisten João Mar publisert en serie avsløringer som kaster lys over den mørke og ofte skjulte siden av den internasjonale spillindustrien. Med fokus på såkalte white label-casinoer – eksempelvis et nettcasino som benytter seg av en ferdiglaget teknisk plattform og lisens fra et annet selskap, men markedsfører det under sitt eget navn og design, anonyme selskapsstrukturer og slapp regulering, viser Mar hvordan iGaming-verdenen i stor grad opererer i et juridisk og etisk gråområde — til tross for milliardomsetning og global rekkevidde.
White label og skallselskaper – hvem eier hva?
Et av hovedfunnene i Mar sine undersøkelser er hvordan selskaper som Techsolutions Group N.V., TechOptions B.V., Dama N.V., og Marikit Holdings Ltd. er knyttet sammen gjennom white label-avtaler, felles direktører og identiske forretningsadresser — ofte i jurisdiksjoner med svak eller fraværende tilsyn, som Curaçao, Estland og Malta.
I praksis betyr dette at et spillnettsted som fremstår som selvstendig, ofte bare er et skall, mens den reelle driften — inkludert økonomi, lisens og teknisk plattform — kontrolleres av en annen aktør. Dette gjør det ekstremt vanskelig for forbrukere, myndigheter og medier å spore ansvar, og ikke minst å håndheve regelverk.
Mar har blant annet dokumentert hvordan flere titalls nettsider med forskjellige navn og design opererer på én og samme lisens, og bruker identiske maler for kundeservice, betalingsløsninger og programvare. Noen av dem er også koblet til kjente affiliate-nettverk og kryptobetalinger — noe som ytterligere bidrar til anonymitet og mulig hvitvasking.
Dokumentlekkasjer og varsler
Undersøkelsene bygger på en kombinasjon av varsler, lekkede dokumenter, og grundig bruk av åpne kilder, som selskapsregistre og lisensdatabaser. Mar påpeker at mange av strukturene er laget nettopp for å tåkelegge reell kontroll: mange selskaper bruker stråmenn, postbokser og falske eiere — og i flere tilfeller er det ikke mulig å fastslå hvem som faktisk sitter på makten.
Ifølge varslerne som har kontaktet Mar, eksisterer det et uoffisielt hierarki hvor reelle beslutninger tas langt utenfor det som fremgår i offentlige dokumenter. En tidligere ansatt beskrev et system hvor «alt ser pent ut på papiret, men den som faktisk bestemmer, har aldri satt fot i hovedkontoret.»
Hva sier regulatorene?
En av de mest alvorlige påstandene i avsløringene er hvordan lisensgivende myndigheter — som Curaçao Gaming Control Board, Kahnawake Gaming Commission, og estiske Maksu- ja Tolliamet — enten ikke følger opp klager, eller kommer med standardiserte svar uten reell gransking. Selv ikke ved direkte varsling om mulig økonomisk kriminalitet har det blitt igangsatt noen åpenbare tiltak.
Dette har vekket bekymring blant forbrukerorganisasjoner og bransjevoktere. Dersom lisensorganer ikke gransker egne lisenstakere, hva slags verdi har da lisensene i utgangspunktet?
Etterforskning eller stillhet?
Så langt er det lite som tyder på at funnene har ført til politietterforskning eller formelle tiltaler. Noen regulatorer har svart med at de «behandler klager fortløpende», men det foreligger ingen kjente sanksjoner eller tiltak mot aktørene Mar har navngitt.
Ifølge Mar selv er dette symptomatisk: «Strukturen er bygget for å tåle avsløringer. Spørsmålet er ikke hva som er lovlig, men hva som er håndhevbart. Og i denne bransjen er det sjelden noen som løfter en finger.»
Hva skjer videre?
João Mar sine avsløringer har allerede fått bred deling i iGaming-miljøer og på LinkedIn, og flere bransjeaktører har uttrykt støtte til behovet for bedre åpenhet og regulering. Det er også økende press på europeiske myndigheter, særlig i Malta og Estland, for å gjennomgå lisensordningene sine.
Men uten uavhengig etterforskning, samarbeid mellom jurisdiksjoner, og politisk vilje, er det fare for at avsløringene kun blir en fotnote i en bransje som allerede er godt trent i å flytte ansvaret — og pengene — dit hvor lyset ikke når.
