Skrevet av: Ole-Petter Faarlund
Norsk Tipping har på kort tid levert 47 000 falske gevinstmeldinger, fått 36 millioner i bot for en kritisk ansvarlighetsfeil, og tidligere utbetalt 25 millioner feilaktig til én spiller. Alt forklares som uhell og «menneskelig svikt». Men når «trygghet» stadig må reddes i etterkant, er spørsmålet kanskje ikke bare hva som svikter – men hvilken modell som gjør det mulig.
Feilene som ble for store til å kalles uhell
Den mest spektakulære hendelsen kom da over 47 000 spillere fikk meldinger om enorme gevinster fordi premiene ble ganget med 100 i stedet for delt. I løpet av få timer gikk folk fra sjokk til skuffelse, og direktøren gikk av. Hendelsen ble forklart, beklaget – og lagt død. Men den passet for godt inn i et mønster til å avskrives som en enestående glipp.
For dette var ikke første gang: En 36-millioners bot for en nede-for-uken selvutestenging på Apple-enheter, en jackpotutbetaling på 25 millioner ved en tidligere feil, og en årslang skjevhet i Eurojackpot-/Supertrekningen som ga enkelte spillere bedre odds enn andre. Når feil rammer ansvarlighet, utbetaling og rettferdighet – tre grunnpilarer – er det merkelig stille rundt spørsmålet: Hvorfor skjer dette så ofte, og hvem har egentlig ansvar for å sørge for at det ikke gjør det?
Ledelse uten konkurransepress
Norsk Tipping opererer i et marked uten reelle konkurrenter. Det betyr også at selskapet aldri trenger å slå noen – bare forsvare posisjonen sin. Da blir det kanskje ikke så viktig å hente inn de mest kampvante folkene fra den virkelige spillindustrien, de som har lært seg å bygge teknisk robuste systemer fordi de må. Når man ikke kjemper for brukernes tillit, forvalter man den i stedet. Det er en subtil, men avgjørende forskjell.
Internt har det blitt pekt på sammenslåtte avdelinger, nedprioritert kvalitetssikring, uklare ansvarslinjer og svake testmiljøer. Hvis dette stemmer, er det ikke bare enkelthendelser som skaper kriser – det er strukturen som produserer dem. Og da er spørsmålet: Er det selve enerettsmodellen som gjør det mulig å «feile trygt»?
«Vi gransker oss selv» – hvor lenge holder det?
Etter hver skandale gransker Norsk Tipping seg selv. Det kan være ryddig internt, men det overbeviser sjelden utenfor. Når tillit er valutaen, og selskapet forvalter både milliarder og et samfunnsoppdrag, er det bemerkelsesverdig hvor lite uavhengig transparens som faktisk etterspørres – og leveres.
I andre bransjer skapes tillit av konkurranse, revisjon, og en brutal markedssannhet: gjør du ikke jobben godt nok, taper du markedsandel. I Norge gjelder det omvendte for pengespill – du kan gjøre mye galt, men du taper aldri markedet. Da sitter man vel komfortabelt i stolen.
Kanskje er spørsmålet ikke om Norsk Tipping kan rydde opp – de kan alltid rydde opp etterpå. Spørsmålet er om en modell uten konkurransepress faktisk klarer å produsere varig kvalitet før neste smell. Kanskje trenger vi et system der aktører må vinne tillit – ikke bare forvalte den.
